Galdhøpiggen

Noen ganger dukker det opp muligheter. Som for eksempel til å gå i fjellet. En hel lørdag og en hel søndag som kunne fylles med så mye fjell som mulig. Valget falt på Jotunheimen. Jeg har ikke gått i Jotunheimen før, så det var på høy tid med en inspeksjon. Så vidt jeg har skjønt, er det en del valgmuligheter. Like greit å starte på toppen, for så å jobbe seg nedover topplista. Dermed ble det Galdhøpiggen og Glittertind.

Jeg må starte med å spole litt tilbake. Kvelden før fjellturen satt jeg på fly. Med boka Born To Run på fanget. Jeg var skeptisk. Amerikaner med grandiose ideer som skaper en hype. Gjennom en bok som alle etterhvert har lest. Særlig som om den vil fenge meg. Men jeg ble litt fascinert. Innrømmer det. Det er et poeng at folk har løpt siden tidenes morgen, og at skotøyet i 99,9% av den tida må kunne omtales som relativt minimalistisk. Jeg kjøper ikke nødvendigvis at konspirasjonen om at demping egentlig en kommersiell bløff - konstruert for å ødelegge føttene til folk. Men jeg er tilbøyelig til å tro at det går an å løpe uten demping, støtte, pronasjonskontroll og full pakke. Jeg bestemte meg for å teste om prinsippet om minimalistiske sko også gjelder på fjelltur. De pensjonerte Saucony Kinarva TR-skoa mine, som var stua vekk og planlagt kasta, fikk bli med til fjells. 

Ok, med noen timer på øyet og lefsete gamle terrengsko i sekken kjørte jeg avgårde. Retning: Spiterstulen. 5-6 timer senere var jeg klar, med en alt for tung sekk og et i overkant bredt smil. Kunne fint klart meg noen døgn i fjellet med den oppakkinga, noen som er litt LOL på en kort og overtrafikkert turistrute som Spiterstulen - Galdhøpiggen. Desto bedre treningseffekt! Jeg beina på og gikk i endorfinrus hele veien. 

Bakkene opp fra Spiterstulen. For meg som har begrenset evne til å disponere krefter er det fint med turer hvor brorparten av høydemeterne tas i starten av turen.

Stigningen starter nesten med det samme. Det er en kort, litt bratt og veldig fin tur. 1300-1400 høydemeter fordelt på 6 km. Det fine med å gå alene er at man bestemmer tempo helt selv, hele tiden. Jeg tok tidlig en beslutning om relativt høyt tempo. På en solskinnslørdag midt i juli kryr det av folk. For min del er litt av greia med fjellet å være alene. Når det ikke er en option blir greia å klatre med melkesyre kilende i beina. 

Skovalget viste seg raskt å være en suksess. Deilig å være lett på foten, og å slippe de tunge klumpete fjellskolen som gir meg gnagsår på ankelen. Jeg kom etterhvert over på noenpartier med snø, men også her var de lette terreng(jogge)skoa fine. De tørker på et blunk. 

Turen går over to 2000-meters topper. Først Svellnose. Der var det fint. Bratt på sidene og fin utsikt. Tok noen bilder og en banan før jeg gikk videre til Keilhaus topp. Det er en av Norges høyeste topper, men er likevel bare en kort stopp på veien opp på Galdhøpiggen. Jeg ga den ikke en stopp engang. Hadde nemlig fått los på selve toppen. 

Utsikt fra Svellnose

 

Norges høyeste topp. Og trolig toppen med Norges største folketetthet. Utsikten var/er spektakulær. Ser utover sånn ca halve Norge (i realiteten visstnok 1/6, usikker på om Nord-Norge er iberegnet). Iallfall på en fin solskinnsdag som jeg hadde. 10 av 10 på wow-faktor. Hvilket forklarer folketettheten. For jeg må innrømme at det er rimelig Disney-land der oppe. Selve toppen er stor, men det er likevel vanskelig å finne et sted å sitte. Det er folk overalt. Og - det er en hytte som selger pølser og brus, samt t-skjorter, postkort og et  skriftlig "bevis" på at man har vært på toppen. Disney-land. 

Ingenting å utsette på utsikten

Sånn ser det egentlig ut på toppen. Folk som foretrekker naturopplevelser i ensomhet bør vurdere å legge turen til Galhøpiggen utenom juli.


Ned er alltid litt mindre kult enn opp. Men det var fint det også. Brukte overraskende lang tid ned. 2:25 opp, inkl pauser for fotoshoots, drikking og spising. 1:50 ned, med kun et par korte drikkepauser.

De lette skoa gjorde jobben og bidro til at det ble en tur med fin fart og flyt opp og ned fjellsidene. Hælen og kneet murra litt i dagene før turen, så det var fint å la leggene gjøre jobben. Lettsko-medaljen hadde imidlertid også en bakside, hvilket blir et tema i neste innlegg - omhandlende dag 2 og Glittertind. 

Halve Norge - sånn grovt regna.

Ferieløping

Ferieløping kan fort bli feil. Forrige (sommer)ferie fikk jeg knetrøbbel i det ferien starta og måtte droppe løping det meste av juli. Ellers er det problematisk at det er så satans varmt i ferieland, særlig for meg som trives best med temperaturer under ti pluss. Fravær av de faste rutinene kan også krølle til et ellers velfungerende løperegime.

Sommeren 2014 skulle bli sommeren jeg løp. Og det ble det. Neste 200 km på tre uker. Hah. 

Jeg løp igang feriemåneden med Fagervann opp. Kjente etter løpet at beina var sure og ønsket seg litt hvile. De hadde kanskje en forestilling om at ferien skulle gjelde for dem også. Det skulle den ikke. Løp en seig langtur dagen etter, før vi dro til fjellet. 

Fjellet innebar fem dager løping. En tur opp på en (liten) fjelltopp. (Et av årets beste turer, tror jeg. Blir veldig happy av fjelltopper). En rask 5km. En runde bakkeintervall, og to langturer på drøyt 2 mil hver, en på asfalt og en i terreng. 

Hjemme for å pakke om, og for å sanke noen flere km. En tredje 2 milstur på fem dager ga 100km totalt på en uke. Det skjer ikke så ofte. Dessuten var jeg usikker på hvor mye løping jeg ville få til i Syden, og det virka derfor som en god ide å hamstre opp noen km på forhånd. 

Så var det Syden da. Hete. Not my thing. Men jeg har øvd meg litt. Sitti ute i sola hjemme og slikt. Tvunget meg frem fra skyggene. Det var varmt i Syden. Tror jeg svetta et middels norsk skogstjern under løpeturene i løpet av uka, men jeg fikk løpt. En del på mølle i airconditiona rom, men også ute faktisk. Problemet med mye mølle er at det blir lite roligløping. Kan ikke løpe rolig på mølle - da risikerer jeg å kollapse av kjedsomhet. Men fartsøkter funker. Løp intervaller - 6 tusinger på angitt 15 km/t fart. Oppsiktsvekkende lav puls på den økta så jeg mistenker at det var noe galt med mølla. Men jeg ble passe sliten. Løp også 45/15-intervaller på samme fart, 40 stykker. På samme, muligens defekte, mølle. Så testa jeg en lett moderert Ingrid Kristiansen-økt. 3 km på 10,6 4 km på 13,6 og 3 km på 10,6 km/t. Etter denne siste økta var beina lite medgjørlige og det var på tide å løpe rolig. Ute. I heten. 

To ting som redder løping i Syden-hete for min del: Caps og et par solide slurker vann hver kilometer. Fikk løpt ca 10 km hver dag. Fornøyd. Svømte litt også, faktisk. Jeg kan egentlig ikke å svømme, men kaver man rundt på bryst med hodet høyt over vann lenge nok blir det faktisk noe treningsaktig ut av det. Svømte 2500 over et par dager og vurderte om jeg en dag skal lære meg å svømme på ordentlig. Og så deltok jeg på en organisert core-time på hotellet. Jeg er ikke så glad i sånne organiserte greier, men fant ut følgende: kjernemuskelaturen trener seg visst ikke av seg selv. Etter et år med nesten bare løping (minimalt med ski og styrke) var det så vidt jeg klarte å holde tritt med instruktøren. Her er det behov for skjerpings. 

Så dro jeg hjem og avslutta ferien med å løpe i stykker leggene mine på fjellet. Mer om det senere. Ferien oppsummert: Begrensa med struktur, kvantitet fremfor kvalitet, og tendenser til alternativ trening. Konklusjonen blir at jeg gjerne skulle hatt ferie hele året. Har vurdert å ta kontakt med noen skoprodusenter eller noe for å høre om de ikke kan sponse meg et år. Det er jo de middelmådige hobbymosjonistene som er by far de viktigste kundene deres, så det er vel bare rett og rimelig at de sponser noen av dem også. 

Inov-8 X-Talon 212

Mine Saucony Kinarva TR har gjort sitt. For å være ærlig ble jeg aldri helt fornøyd med de skoa, som mangler knotter og er så smale at jeg måtte gå for et par som var minst ett nummer for lange. Men vi har hatt mye moro sammen. De skoa kledde gjørme og dritt - det skal de ha.

Etter ørten turer i diverse sportsbutikker endte jeg opp med et par Inov8 Talon 212. Vurderte sterkt Adidas Adizero XT fordi de sitter bedre på mine breie føtter. Men butikkselgerne, samt flere virituelle anmeldere, lover at Inov8 har bedre grep. Grep er viktig.

Inov8 er britisk. Jeg har bodd i London og er "litt" skeptisk til britisk teknologi. Men på hjemmesiden til Inov8 påstår produsentene at Talon 212 har vunnet flere verdensmesterskap enn noen andre sko. Sannsynligvis godt hjulpet av beina som har vært planta oppi skoa, men likevel. Dessuten har Talon-sko dominert de fleste terrengløpa jeg har løpt.  

Noen tekniske data:

Vekt: 232g (str 40)

Såle hæl/forfot 11mm/6mm

Drop: 5mm

Plusser:

Veldig godt grep på tørt terreng, på fuktig sti og på mose/lav. Liker de knottene assa. Så lenge underlaget er tørt gir de gekko-følelsen.

Gir god kontakt med underlaget 

Er lette

Litt usikker på om skoa fortjener en pluss for komfort ved fuktige forhold. Jeg blir nesten alltid bløt på beina når jeg løper terreng og er avhengig av at skoa lett slipper ut igjen fuktighet. Talon-skoa har et bånd av et eller annet kunststoff som ligner lær ned mot såla. Har inntrykk av at sko med mer mesh slipper vannet raskere enn Talon-skoa. Men for all del, britene funker i myra de også. 

Minuser:

Er smale (hvorfor skal terrengsko alltid være så smale? Skal terrengløping liksom forbeholdt dem med smale føtter eller??)

Gir ikke optimalt grep på fuktig stein (Mine absolutt favorittsko, Mizuno Wave Rider, får ofte bli med på skogstur. De japanske asfaltskoa gir faktisk bedre grep på fuktig stein enn både Kinarvaene og Talon-skoa. )

Vurderer også å sette et minus for tynne, lange og glatte lisser, men det er tross alt et potensielt problem som er enkelt å bytte ut.

Konklusjon:

Jeg er fornøyd. Jakten på terrengsko med smæck-på passform og grep på fuktig føre fortsetter, men i mellomtiden kommer jeg og britene til å ha mye moro sammen. 

Fagervann opp

Tirsdag løp jeg andre runde av motbakkeløpene i Maridalsalpene. Fagervann opp. 2,7 km med steinete bakke, samt litt kvist og myr.

God fart ut. For god? Men det er trangt. Må bare henge med. 

Stigningen starter nesten med det samme. Kjenner etterhvert at beina begynner å bli tunge. Sjekker klokka: 500 meter. What??? Har jeg bare løpt en halv kilometer??? Shieet, dette kan holde hardt. 

1 km. Der løp det to damer forbi. Og to til. Og der kommer jammen de to unge jentene i friskt driv forbi også. Vurderer å heie på dem, men det ville bare blitt patetisk. Jeg har ikke sjans til å holde følge, og har neppe pust til å ytre meg verbalt. Burde hengt meg på noen, men bestemmer meg heller for å snart begynne å gå i bakkene. Lesson learned: det er fullt mulig å feildisponere også på løp som er knappe 3 km.

Halvannen km. Det er tungt. Jeg trodde det var et flatt midtparti her et sted, og føler meg lurt. Beina er stinne av melkesyre. Ordet "krampe" comes to mind. Jeg tar de stadig flere av kneikene gående. Det viser seg altså at skippertakstrening og dårlig oppladning (jeg har gjentatt suksessoppskriften fra Rett til værs) ikke nødvendigvis gir optimal løpsform. Der kommer hun som slo meg på Nordmarka halvmaraton i fjor. På side å sette strek for denne forbiløpinga. Nå holder det. På tide å henge seg på. 

2 km. Det er nå jeg bør sette opp tempoet. Men beina er fortsatt like lite klar for moro. Jeg klarer å henge med - det får holde. Endelig er vi oppe, tror jeg. Noen få hundre meter igjen. Løypa krever at jeg følger med. Liker å tro at jeg er god på terreng, men med unntak av en mannerygg klarer jeg ikke å avansere. Ser flere damerygger foran i løypa som jeg gjerne skulle tatt. Plumper i myra. Gjørme på beina er fint, men jeg taper tid. Der er mål. Selv om jeg er sliten skulle jeg gjerne hatt noen hundre meter til. Men dameryggene raser i mål foran meg.

Ok. Ferdig. Litt blodsmak i munnen faktisk. Og det gjør litt vondt i brystet. Det er da noe. Det er fint vær. Det er et fint arrangement. Jeg kommer i snakk med Gaupaas som har den kuleste løpebloggen. Det er også en helt grei tid. 19:55. Under 20. En 11. plass. Neste gang skal jeg stille med friske bein og mat i magen.

På vei ned ble jeg bitt av en veps. Det er litt uklart hva jeg gjorde for å framprovosere angrepet. Tror rett og slett at jeg bare var på feil sted til feil tid. Motbakkeløp ass. Tøft miljø.