Galdhøpiggen

Noen ganger dukker det opp muligheter. Som for eksempel til å gå i fjellet. En hel lørdag og en hel søndag som kunne fylles med så mye fjell som mulig. Valget falt på Jotunheimen. Jeg har ikke gått i Jotunheimen før, så det var på høy tid med en inspeksjon. Så vidt jeg har skjønt, er det en del valgmuligheter. Like greit å starte på toppen, for så å jobbe seg nedover topplista. Dermed ble det Galdhøpiggen og Glittertind.

Jeg må starte med å spole litt tilbake. Kvelden før fjellturen satt jeg på fly. Med boka Born To Run på fanget. Jeg var skeptisk. Amerikaner med grandiose ideer som skaper en hype. Gjennom en bok som alle etterhvert har lest. Særlig som om den vil fenge meg. Men jeg ble litt fascinert. Innrømmer det. Det er et poeng at folk har løpt siden tidenes morgen, og at skotøyet i 99,9% av den tida må kunne omtales som relativt minimalistisk. Jeg kjøper ikke nødvendigvis at konspirasjonen om at demping egentlig en kommersiell bløff - konstruert for å ødelegge føttene til folk. Men jeg er tilbøyelig til å tro at det går an å løpe uten demping, støtte, pronasjonskontroll og full pakke. Jeg bestemte meg for å teste om prinsippet om minimalistiske sko også gjelder på fjelltur. De pensjonerte Saucony Kinarva TR-skoa mine, som var stua vekk og planlagt kasta, fikk bli med til fjells. 

Ok, med noen timer på øyet og lefsete gamle terrengsko i sekken kjørte jeg avgårde. Retning: Spiterstulen. 5-6 timer senere var jeg klar, med en alt for tung sekk og et i overkant bredt smil. Kunne fint klart meg noen døgn i fjellet med den oppakkinga, noen som er litt LOL på en kort og overtrafikkert turistrute som Spiterstulen - Galdhøpiggen. Desto bedre treningseffekt! Jeg beina på og gikk i endorfinrus hele veien. 

Bakkene opp fra Spiterstulen. For meg som har begrenset evne til å disponere krefter er det fint med turer hvor brorparten av høydemeterne tas i starten av turen.

Stigningen starter nesten med det samme. Det er en kort, litt bratt og veldig fin tur. 1300-1400 høydemeter fordelt på 6 km. Det fine med å gå alene er at man bestemmer tempo helt selv, hele tiden. Jeg tok tidlig en beslutning om relativt høyt tempo. På en solskinnslørdag midt i juli kryr det av folk. For min del er litt av greia med fjellet å være alene. Når det ikke er en option blir greia å klatre med melkesyre kilende i beina. 

Skovalget viste seg raskt å være en suksess. Deilig å være lett på foten, og å slippe de tunge klumpete fjellskolen som gir meg gnagsår på ankelen. Jeg kom etterhvert over på noenpartier med snø, men også her var de lette terreng(jogge)skoa fine. De tørker på et blunk. 

Turen går over to 2000-meters topper. Først Svellnose. Der var det fint. Bratt på sidene og fin utsikt. Tok noen bilder og en banan før jeg gikk videre til Keilhaus topp. Det er en av Norges høyeste topper, men er likevel bare en kort stopp på veien opp på Galdhøpiggen. Jeg ga den ikke en stopp engang. Hadde nemlig fått los på selve toppen. 

Utsikt fra Svellnose

 

Norges høyeste topp. Og trolig toppen med Norges største folketetthet. Utsikten var/er spektakulær. Ser utover sånn ca halve Norge (i realiteten visstnok 1/6, usikker på om Nord-Norge er iberegnet). Iallfall på en fin solskinnsdag som jeg hadde. 10 av 10 på wow-faktor. Hvilket forklarer folketettheten. For jeg må innrømme at det er rimelig Disney-land der oppe. Selve toppen er stor, men det er likevel vanskelig å finne et sted å sitte. Det er folk overalt. Og - det er en hytte som selger pølser og brus, samt t-skjorter, postkort og et  skriftlig "bevis" på at man har vært på toppen. Disney-land. 

Ingenting å utsette på utsikten

Sånn ser det egentlig ut på toppen. Folk som foretrekker naturopplevelser i ensomhet bør vurdere å legge turen til Galhøpiggen utenom juli.


Ned er alltid litt mindre kult enn opp. Men det var fint det også. Brukte overraskende lang tid ned. 2:25 opp, inkl pauser for fotoshoots, drikking og spising. 1:50 ned, med kun et par korte drikkepauser.

De lette skoa gjorde jobben og bidro til at det ble en tur med fin fart og flyt opp og ned fjellsidene. Hælen og kneet murra litt i dagene før turen, så det var fint å la leggene gjøre jobben. Lettsko-medaljen hadde imidlertid også en bakside, hvilket blir et tema i neste innlegg - omhandlende dag 2 og Glittertind. 

Halve Norge - sånn grovt regna.