Mengdetrening, uke 34 og 35

De siste treningsukene har vært ganske bra. Mye mengde - og det funker fint. Tror kanskje jeg har en plan for høsten.

 

Høstløping - love it!

 

Trening uke 34

Mandag: 10km rolig 

Tirsdag: mølleøkt over+under terskel 

Onsdag: 10km rolig 

Torsdag: 12km intervall på mølle. 12x1000m 13.5km/t, 1 min pause

Fredag: 10km rolig

Lørdag: 8km bakketrening i terreng 

Søndag: 20km terreng

Søndag: 10km rolig kveldstur

Totalt 90

Nerdefakta fra 12x1000

Trening uke 35

Mandag: 9km rolig morgenjogg

Mandag: 11km bakkeløping terreng

Onsdag: 12 km 3x3000m mølle, 13.5km/t, 3 min pause

Torsdag: 10km rolig 

Fredag: 16 km terreng 

Fredag: 15km terreng + grus

Søndag: 30km langtur (10km rolig, 20km moderat)

Totalt 103

Nerdefakta fra 3x3000

Godt fornøyd med disse to ukene fordi:

* kroppen takler mengden

* jeg har klart å holde de fleste rolig-øktene tilstrekkelig rolige

* intervalløktene funka bra, både 12x1000 og 3x3000. Før trodde jeg at intervaller måtte innebære at man løp opp mot makspuls i en kortere periode. Tror imidlertid jeg har mye igjen for veksle mellom høyintensitetsintervaller med lengre intervaller i lavere tempo. 

* langturen på søndag innebar 20km i fart mellom 5:00 og 5:40 (løp i Lillomarka - mye bakker) uten at jeg ble skikkelig sliten.

Langturen som ga meg troen på at maraton kan være gøy

Hva nå?

Har ikke hatt en klar plan for høsten. Har hatt lyst til å løpe motbakkeløp og terrengløp, men har ikke meldt meg på verken Nordmarkstraveren eller Oslos bratteste. Oslo Maraton har solgt ut alle startnummerene, og jeg kjenner at det er helt greit at jeg ikke rakk å melde meg på i tide. Men jeg har lyst til å prøve en halvmaraton i løpet av høsten. Må sjekke hvordan jeg ligger an i dette 1:30-prosjektet. Etter de siste ukene har jeg fått litt lyst til å teste maratondistansen også. Når jeg ser på hvordan jeg trener, og liker å trene, er maraton langt mer fristende enn å gå på et 10k-løp i løpet av høsten. 

Den foreløpige planen er derfor å løpe to enkle motbakkeløp, i september og oktober, halvmara i oktober og maraton i november. Kanskje. 

Mizuno Wave Hitogami

Før Sentrumsløpet konstaterte jeg at jeg trengte et par konkurransesko. Hadde mest lyst på Adidas Hagio, men fant dem ikke noe sted. Det var generelt dårlig med konkurransesko å oppdrive. Mulig det var flere enn meg som tenkte at Sentrumsløpet ga en god unnskyldning til å investere. Etter bomtur på Løplabbet og G-Max fant jeg et par Mizuno Wave Hitogami på XXL. 

Har en forkjærlighet for Mizuno, men visste lite (les: ingenting) om Hitogamiene. Etter litt surfing fant jeg ut at Hitogami er resultatet av at Mizuno har kryssa Musha og Ronin. Jeg har ikke erfaring med noen av forgjengerne, men jeg vet at Mizuno sitter perfekt på de breie føttene mine. 

Hadde løpt et par-tre runder i skoa før Sentrumsløpet, uten å bli helt overbevist. Passformen var smæck on og de var lette og fine. Men jeg savna litt mer respons i frasparket. At Sentrumsløpet ble en stusselig affære var ikke skoa sin feil, men bidro likevel en midlertidig parkering i skoskapet. 

Etter noen uker tok jeg dem frem på ny og brukte dem på intervaller og korte tempoturer. Etter å ha kommet litt skeivt ut, fant vi tonen. Virkelig. Responsen kjentes bedre. Fartsfølelsen kom. Har lest en test av skoa som mener at de må løpes inn. Jeg tror det stemmer. 

Mizuno Wave Hitogami oppleves som enkle og relativt minimalistiske sko, selv om de har en dropp på 9mm. 183 gram i størrelse 39 er lett og fint. Her er det lite unødvendig fiksfakseri. 

Overdelen i mesh er tynn og sømløs som gir null blemmer eller røde punkter og som puster bra

Såla er myk og ganske snill med beina. Det er delte meninger om Wave-plata som Mizuno bruker på flere av modellene sine, men jeg liker sko med Wave-konseptet. 

Og jeg liker Mizuno Wave Hitogami. 

Sellanrå opp

Utgangspunktet før start var to uker med minimalt med løping. Altså daffe bein, eller alternativt godt restituerte bein. 

Jeg startet hardt - som vanlig. Men hard start var faktisk planlagt. Jeg hadde sett film av løypa og visste at det snart ville bli smalt. Veldig smalt. Gidder ikke å løpe i kø og svi av krutt på å kjempe meg forbi i buskas ved siden av stien. 

Lett og ledig de første 700 meterne, men så begynte det å bli tyngre. Ble passert av de første kvinneløperne. Rundt 1 km løp det forbi to til. (Damer altså. Det er jo dem jeg konkurrerer med og mot. Gutta/gubbene bryr jeg meg ikke så mye om). Fikk nok av forbiløping, og jeg satte opp tempoet litt. Det gikk fra tyngre til tungt. Skikkelig. Pulsen krøp stadig nærmere max og jeg fikk vondt i armene. (Armene liksom. Som om de hadde noe å klage på).

Etter drøye 1300 m flatet det ut. Hadde hatt en løper i ryggen de siste hundre meterne opp bakken og endelig kunne jeg dra ifra. Midtpartiet i løypa omtales som litt "teknisk krevende". Jeg har aldri hatt tålmodighet til teknikktrening, men her fikk jeg likevel uttelling for å løpe mye i og utenfor sti. Kunne nok likevel dratt på mer over røtter og trær, forbi gjørmehull og langs bekkefar, men jeg hadde lest om et svært bratt sluttparti. 

Og bratt var det. Sånn håndflate-på-knærne bratt. Sånn koble-ut-hjernen-kjøre-på-autopilot bratt. Det sto noen ferdig-løpte deltagere og heiet i bratta. "Kom igjen, ikke langt igjen nå". Hyggelig det. Men kan dere ikke være litt mer presis? Nøyaktig hvor jævla langt er "ikke langt"? Endelig, der var mål. Kunne lagt inn en spurt. Kunne det. Neste år kanskje. 

Sliten som f ved målgang er fint. Selv om jeg fortsatt er dårlig til å disponere løp har jeg litt flinkere til å tyne ut siste rest av krefter på slutten. Har opplevd å passere målstreken og så oppdage at jeg fint kunne løpt lengre. Det blir liksom helt feil. I likhet med de to tidligere MIM-løpene har jeg null sammenligningsgrunnlag, men er fornøyd med godfølelse gjennom løpet og en pulsprofil som viser at jeg har strukket strikken. 23:11 sa klokka. 9. plass sa resultatlista. 

Vant premie-gavekort etterpå. Hurra! Påskudd for å (over)fylle gangen med enda et par sko. 

Gaupekollen neste!

Glittertind

Dag 2 av Jotunheimen-debuten starta i overkant tidlig i det et helikopter landa rett utenfor soveromsvinduet i 5-tida. Men hva gjør vel det når det venter en hel dag i fjellet! (Ja, jeg blir slitsomt positiv av fjellturer). 

Spiterstulen var forøvrig et helt greit overnattingssted. Har lest om dårlig standard og enda dårligere service på ulike nettforum, men mitt inntrykk er at folka på Spiterstulen takler massive mengder skitne, sultne og tidvis kravstore fotturister på en fin-fin måte. Servicen var knallers, jeg fikk informative rutebeskrivelser begge dagene. 

Jeg kjørte bilen en liten km tilbake på veien inn mot Spiterstulen. Her starter stien opp mot Glittertind og Glitterheim. Det første stykket opp Visdalen er bratt nok til å få opp pulsen, men på ingen måte som første del av ruta opp mot Galdhøpiggen. Passerte Skautflyan, møtte på en veldig tam tamrein og kom inn ved Steindalen. Utrolig fint. Fjellfølelsen. Det var nesten ingen folk, det var grønt og frodig, sola skinte og livet var godt. Vurderte et øyeblikk å bare bli værende i fjellbobla. I en dag, en uke, en måned eller noe sånt. Men innså at jeg manglet gyldig fraværsgrunn fra hverdagslivet. 

Kun en liten detalj lagde en viss bilyd i idyllen. Leggene var fullstendig sjokkskadde etter BornToRun-trippen opp til Galdhøpiggen dagen før. Når de nå innså at de trolig måtte bære lasset også på dagens topptur la de inn protest. De truet med krampe innover hele dalen. Litt vanskelig å ta truslene seriøst, der jeg gikk på flat og lettgått sti, men samtidig litt uheldig om truslene ble realisert i ura opp mot toppen litt seinere. Jeg fikk det for meg at isbading kan forebygge krampe og vassa litt i en bekk som førte ned i Steindalselva. Og lovte leggene å bytte om til fjellsko når vi nærmet oss toppen. 

Opp den første delen av ura er det bratt, og en del løs stein. Her er imidlertid stien preppa. Typ sherpa-style. Jeg har gått i Himalaya (såvidt) og tenkt at preppa fjellruter er tull. Men her var det helt ok! Et lite stykke preppings som reduserer sjansen for uhell og gjør turen mer tilgjengelig for folk - det må være ok. 

Etter hvert ble det mindre bratt, men også mer kjedelig. Det siste stykket opp mot breen på toppen er litt for lite bratt til at det er gøy, og området er fylt med endeløse mengder kjedelig grå stein. Her ble det også mer vind. Jeg holdt løftet til leggene og skifta skotøy det siste stykket. Utsikten er derimot ikke kjedelig. Ikke helt på nivå med Galdhøpiggen, men den er likevel flott hele stigningen opp. 

Breen på toppen var veldig liten. Jeg hadde med brodder, men det er neppe en forutsetning for å ta seg opp det lille stykket snø&is. Sånn sikkerhetsmessig er det viktigste at man passer på hvor man går. Spiterstulen-folka hadde fortalt meg at det er en dårlig ide å gå på kanten av toppen, fordi denne er et overheng av snø og is som kan finne på å falle ned fra tid til annen. 

Turen ned gikk raskt. Da jeg kom ned igjen i dalen skiftet jeg tilbake til joggesko og småløp ned til bilen.  Brukte 3:30 opp, inkl flere pauser, og i underkant av 2 timer ned.