Glittertind

Dag 2 av Jotunheimen-debuten starta i overkant tidlig i det et helikopter landa rett utenfor soveromsvinduet i 5-tida. Men hva gjør vel det når det venter en hel dag i fjellet! (Ja, jeg blir slitsomt positiv av fjellturer). 

Spiterstulen var forøvrig et helt greit overnattingssted. Har lest om dårlig standard og enda dårligere service på ulike nettforum, men mitt inntrykk er at folka på Spiterstulen takler massive mengder skitne, sultne og tidvis kravstore fotturister på en fin-fin måte. Servicen var knallers, jeg fikk informative rutebeskrivelser begge dagene. 

Jeg kjørte bilen en liten km tilbake på veien inn mot Spiterstulen. Her starter stien opp mot Glittertind og Glitterheim. Det første stykket opp Visdalen er bratt nok til å få opp pulsen, men på ingen måte som første del av ruta opp mot Galdhøpiggen. Passerte Skautflyan, møtte på en veldig tam tamrein og kom inn ved Steindalen. Utrolig fint. Fjellfølelsen. Det var nesten ingen folk, det var grønt og frodig, sola skinte og livet var godt. Vurderte et øyeblikk å bare bli værende i fjellbobla. I en dag, en uke, en måned eller noe sånt. Men innså at jeg manglet gyldig fraværsgrunn fra hverdagslivet. 

Kun en liten detalj lagde en viss bilyd i idyllen. Leggene var fullstendig sjokkskadde etter BornToRun-trippen opp til Galdhøpiggen dagen før. Når de nå innså at de trolig måtte bære lasset også på dagens topptur la de inn protest. De truet med krampe innover hele dalen. Litt vanskelig å ta truslene seriøst, der jeg gikk på flat og lettgått sti, men samtidig litt uheldig om truslene ble realisert i ura opp mot toppen litt seinere. Jeg fikk det for meg at isbading kan forebygge krampe og vassa litt i en bekk som førte ned i Steindalselva. Og lovte leggene å bytte om til fjellsko når vi nærmet oss toppen. 

Opp den første delen av ura er det bratt, og en del løs stein. Her er imidlertid stien preppa. Typ sherpa-style. Jeg har gått i Himalaya (såvidt) og tenkt at preppa fjellruter er tull. Men her var det helt ok! Et lite stykke preppings som reduserer sjansen for uhell og gjør turen mer tilgjengelig for folk - det må være ok. 

Etter hvert ble det mindre bratt, men også mer kjedelig. Det siste stykket opp mot breen på toppen er litt for lite bratt til at det er gøy, og området er fylt med endeløse mengder kjedelig grå stein. Her ble det også mer vind. Jeg holdt løftet til leggene og skifta skotøy det siste stykket. Utsikten er derimot ikke kjedelig. Ikke helt på nivå med Galdhøpiggen, men den er likevel flott hele stigningen opp. 

Breen på toppen var veldig liten. Jeg hadde med brodder, men det er neppe en forutsetning for å ta seg opp det lille stykket snø&is. Sånn sikkerhetsmessig er det viktigste at man passer på hvor man går. Spiterstulen-folka hadde fortalt meg at det er en dårlig ide å gå på kanten av toppen, fordi denne er et overheng av snø og is som kan finne på å falle ned fra tid til annen. 

Turen ned gikk raskt. Da jeg kom ned igjen i dalen skiftet jeg tilbake til joggesko og småløp ned til bilen.  Brukte 3:30 opp, inkl flere pauser, og i underkant av 2 timer ned.